Energigass ønsker alle sine medlemsbedrifter og deres ansatte et godt nytt år!
- Helene Abusdal
- for 2 døgn siden
- 3 min lesing
I denne nyttårs-kronikken reflekterer direktør Geir A. Mo over Regjeringens nyeste planverk – Plan for Norge. I denne planen lister regjeringen opp hvordan de vil forbedre landet på noen utvalgte overordnede områder. Dessverre er den grønne omstillingen ikke særlig mye omtalt, og den samme regjerings ambisiøse mål på området fryktes å forsvinne i planer og strategier uten konkrete tiltak. Geir A. Mo gir regjeringen tre konkrete råd for å nå klimakuttmålene raskere.
Plan uten verktøy: Hvorfor ikke kutt i dag?
Av Geir A. Mo, direktør i Energigass Norge
Regjeringens «Plan for Norge 2025–2029» lover trygghet, omstilling og en egen plan for å nå det nye Paris-målet der EU har meldt inn kutt mellom 66 og 72,5 % innen 2035 og Norge har meldt inn mål om å redusere våre utslipp med opp mot 75 % i samme periode. Det kan høres betryggende ut. Men for bedrifter, kommuner og statlige innkjøpere som må ta investeringsbeslutninger i 2026, hjelper ikke løfter om et styrket mål langt der fremme når virkemidlene for utslippskutt i dag er begrenset.
Planen peker på konkurransekraft, effektivisering og forenkling – men den konkretiserer ikke hvordan vi kan erstatte betydelige mengder fossil energi til industri- og transportformål de neste to–tre årene med miljøvennlige alternativer.
Det er da verdt å minne om Stortingets vedtak våren 2025: Minst 1 TWh ny biogassproduksjon årlig frem mot 2035. En slik opptrapping krever reelle beslutninger i 2026–2027, ikke i 2033. Når Regjeringen nå flytter hoved blikket mot 2035, burde den fremskynde tiltakene – ikke utsette dem. I «Plan for Norge» finner vi ingen nye og målrettede virkemidler som kan utløse investeringer i produksjon og bruk av løsninger som kutter utslipp her og nå.
I vårt innspill til statsbudsjettet ba Energigass Norge om enkle, etterprøvbare grep, som eksempelvis tidsavgrenset investeringsordning (CAPEX) for biometan-/biogassanlegg kombinert med en moderat, forutsigbar produksjonsstøtte eller «CfD-light» for de første produksjonsanleggene. Videre en konverteringspakke for industri bedriftene fra propan/olje/naturgass til biogass i prosessvarme; og i tillegg teknologinøytrale anskaffelser som vekter dokumentert karbonintensitet og faktisk tilgjengelighet i dag. Dette er virkemidler som kan skaleres raskt, vil gi umiddelbar klimaeffekt og ikke minst gjøre det enklere å få finansiert prosjektene. Foreløpig er for få slike tiltak i Regjeringens plan.
I tillegg vil Energigass Norge påpeke flaskehalser som koster samfunnet tid og hindrer utslippskutt. De mest sentrale er offentlige anbud som i mange tilfeller i realiteten utelukker biogass som et alternativ, en utdatert tolkning av sikkerhetsregler for bruk av biogass til kjøretøy i anleggs- og tunnelprosjekter manglende harmonisering av dokumentasjon iht. RED II og RED III,(massebalanse) på tvers av avgifter) samt innføring av kvote-/ETS-regler. Det er et prekært behov for tydeligere retningslinjer for å sikre teknologinøytral vekting i statlige, fylkeskommunale og kommunale anbudsprosesser.
Hvorfor haster med å løse flaskehalsene? Jo, dette fordi «planer» ikke kutter utslipp – kun reelle prosjekter kan gjøre det. Industrien trenger svar i dag på om konvertering fra propan/naturgass/olje til biogass faktisk lønner seg i 2026. Selskapene trenger lønnsomme alternativer når forbud mot fossil kommer, men samtidig er det viktig å være klar over at nettopp fossile løsninger gjør det mulig å innføre biogass løsninger til industrielle formål.
Transportsektoren trenger likebehandling når biogass i tunge kjøretøy kan levere store og dokumenterbare kutt i dag. Per i dag finnes ikke annen nullutslippsinfrastruktur som dekker markedets behov på kryss og tvers av Norges grenser. Kommuner trenger mulighet til å velge desentraliserte løsninger som styrker beredskap og avlaster nettet. Alt dette kan realiseres med beslutninger i vår og sommer – dersom virkemidlene er på plass.
Derfor bør Regjeringen – før revidert budsjett 2026 – gjøre tre ting:
Forplikte 1 TWh-løftet i et eget kapittel med årlige målepunkter: hvor mye ny produksjon per år, og med hvilke tildelingsmekanismer.
Utløse industri konvertering gjennom en standardisert støtteprofil (tak per prosjekt, milepælsutbetaling, krav om drift innen 24–30 måneder).
Innføre Carbon Intensity (CI-vekting) og teknologinøytralitet i offentlige anskaffelser – og fastslå at dokumentert massebalanse/sertifikater aksepteres likt på tvers av avgift/ETS/anskaffelser.
Dette er ikke en særbehandling av én teknologi. Det er en klimaverdikjede-logikk: kutt der det er billigst og raskest først, mens vi bygger ut resten av energisystemet. Når «Plan for Norge» lover bedre bruk av offentlige midler og styrket konkurransekraft, bør de første kronene gå til tiltak som faktisk leverer kutt i 2026–2027. Ellers risikerer vi at 2035 blir enda et årstall på et papir, mens utslippene vi kunne kuttet nå, blir stående.
Regjeringen vil revidere planen årlig. Bra. Men 2026 blir testen: Kommer verktøyene – CAPEX, produksjonsløft, konverteringspakker og teknologinøytrale anskaffelser – som får prosjektene over målstreken? Hvis svaret er ja, kan 2035-målet bli mer enn retorikk. Hvis svaret er nei, blir «Plan for Norge» nettopp det – en plan.
