Billigere bensin – dyrere beredskap?
- for 2 døgn siden
- 3 min lesing
Av Geir A. Mo, direktør i Energigass Norge
Stortinget vedtok torsdag før påske å redusere avgiftene på bensin og diesel. Det gir lavere pumpepris her og nå og politiske poeng i en dyrtid. Men det reiser også et mer ubehagelig spørsmål:
Hva gjør vi egentlig for å styrke Norges energiberedskap?
For samtidig som vi gjør det billigere å bruke fossilt drivstoff, er vi fortsatt tungt avhengige av å importere det samme drivstoffet. I en mer urolig verden er det en sårbarhet vi ikke kan vedta oss bort fra.
Diskusjonen om beredskap har lenge handlet om lagre. Hvor mange dager med drivstoff vi har på tank. Det er viktig, men det er ikke tilstrekkelig.
Den egentlige testen på beredskap er noe annet. Hva kan vi produsere selv hvis importen stopper?
I dag er svaret altfor lite.
Vi vet hva som må til – men gjør det ikke
Biogass er et av de mest opplagte svarene. Den produseres av ressurser vi allerede har: matavfall, husdyrgjødsel, slam og restprodukter fra industri og landbruk. Ressurser som finnes over hele landet. Ressurser som ikke kan stenges av geopolitikken.
I dag produserer vi i overkant av 0,8 TWh biogass i Norge. Potensialet er minst 5 til 10 TWh. Stortinget har selv vedtatt en opptrapping på 1 TWh årlig frem mot 2035.
Likevel står vi i praksis på stedet hvil.
Biogasskonferansen i Stavanger i forrige uke bekreftet egentlig bare én ting. Vi vet hva som må til. Spørsmålet er hvorfor vi fortsatt ikke gjør det.
Statsråden var tydelig på at ikke alt skal elektrifiseres. Vi trenger flere løsninger. Biogass er en nøkkel.
Men så stopper det. For dette handler ikke om mål. Det handler om marked.
Kapitalen velger ikke Norge
En enkel sammenligning med Sverige er ganske brutal. Prosjekter der gir rundt 50 prosent høyere avkastning enn i Norge. Det er ikke mangel på kapital i Europa. Kapitalen går dit rammevilkårene er best.
Sverige har gjort biogass til politikk. Norge har gjort det til enkeltprosjekter.
Resultatet er like enkelt som det er ubehagelig. Sverige skalerer. Norge diskuterer.
Hvis prosjektene som allerede er søkt i Sverige realiseres, dobles produksjonen fra 2,5 til over 5 TWh. Det er ikke potensialet det står på. Det er politikken.
Billigere fossil – svakere signaler
Og så, midt i dette, velger vi altså å gjøre fossilt drivstoff billigere.
Det er et politisk forståelig valg i den dyrtiden vi lever vi, men det er også et signal.
Til markedet betyr det fortsett som før. Til investorer betyr det vent litt til. Til biogassprodusenter betyr det at de må konkurrere mot billigere fossil energi.
Det er vanskelig å se hvordan det skal utløse den veksten Stortinget selv har vedtatt, dersom det midlertidige avgiftsfritaket blir forlenget utover 1. september.
Beredskap bygges – den vedtas ikke
Historien er ganske tydelig. Robuste energisystemer står på flere bein. Lagre er ett. Import er et annet. Men nasjonal produksjon er det mest hardføre.
Biogass treffer alle disse dimensjonene samtidig. Det gir klimakutt, industri og verdiskaping, og styrker beredskapen. Samtidig kan energien lagres og fungere som desentraliserte reserver over hele landet.
Det er akkurat den typen robusthet vi trenger mer av.
Fra mål til konkurranse
Utfordringen i Norge er ikke mangel på ambisjoner. Det er mangel på konkurransekraft i virkemidlene.
Innovasjon Norge og Enova må ikke bare støtte enkeltanlegg. De må bidra til å bygge et marked, etterspørsel og forutsigbarhet.
Som det ble sagt fra scenen i Stavanger: Skap etterspørsel, så kommer produksjonen.
Så hva vil vi egentlig?
Vi kan ikke både gjøre fossilt drivstoff billigere og samtidig forvente at fornybare alternativer skal vinne frem.
Hvis målet er lavere utslipp, mer norsk verdiskaping og bedre beredskap, holder det ikke med gode intensjoner.
Da må vi begynne å konkurrere.
Biogass er et godt sted å starte.
Spørsmålet er bare hvor lenge vi har råd til å vente.
